Riktig nok så jeg dagens lys for første gang bare sju år etter at HIF ble stiftet . Det var jo også omtrent samtidig som foreningen fikk sin gamle idrettsplass. Men oppvokst i et grissgrendt utkantstrøk gikk det nok enda minst sju år til før jeg fikk kontakt med den grusbelagtelagte sletta på sjølveste Munkerudjordet .
Det begynte vel med en felles syttende mai feiring for både Aulie, Flakstad og Bodding skolekrets.
Etter hvert som åra gikk begynte ballen bokstavelig talt å rulle.
Uten at jeg sjølsagt kan huske det har jeg siden hørt at dette heller ikke var den eldste fotballbanen . Det hadde vært på ei slette ved Grindaker . Jeg har også sett skriftlig bevis for at det har eksistert en Finholt Fotballklubb. Om det er et gammelt navn på HIF eller det har skjedd en sammenslutning vet jeg ikke. Men da jeg begynte å vanke på plassen kan jeg huske noen få gamle drakter i bua der. De var stripete med hvite og enten svarte eller blå striper. Men for meg og mine jevnaldrende var det jo de med brune drakter som var de store heltene. Det var Johan Bjørndal, Sigurd Huser, Ottar Eide, Odd Eng , Skogholt - og Mobrødrene med flere som sørget for målene. Om Raumnes & Årnes, Sørumsand, Lierfoss eller andre prøvde å yppe seg ble de stoppet av veteranen Henry Holt. Skulde de allikevel komme forbi havnet ballen som regel i klypa på Roald Myrvang.
Det var også guttelag for de største guttene som spilte kamper mot nabolagene. Jeg husker en gang jeg skulde se på en slik kamp mot Sørumsand. Da kom plutselig en av lederne med ordre om at jeg måtte få på meg ei drakt og bli med å spille. Inn i garderoben bar det i en hast. Blusen av, men gru og gru.
Jeg hadde bukseseler og ingen med respekt for seg sjøl kunne jo vise seg med det. Men det var jo eneste måten å holde buksa oppe på og den måtte jeg ha på for fotbalbukse hadde jeg ikke . Resolutt ble ei alt for stor trøye trædd utenpå selene . Dermed fikk jeg debutere som høyrehalf med den brune trøya som dekket knærne.
"Hagamarken" var en viden kjent begivenhet som HIF arrangerte på idrettsplassen to lørdagskvelder og to søndagskvelder hver sommer. Der var det stor, bevoktet sykkelparkering ved inngangen . Stort dansegulv med levende musikk. Skytebane, ballkast m.m. Nederst på plassen var det stort revytelt hvor det ble oppført opp til to forestillinger av lokale forfattere og amatørskuespillere hver kveld. Scenegolv med orkestergrav var bygget permanent for bruk fra år til år. Teltet ble reist over dette med presenninger som ble leid fra N. S. B. Programmet, som ble solgt særskilt, var utformet som en avis som også inneholdt både "kunngjøringer, annonser og litt av hvert". Jeg husker spesielt en annonse en gang om "en stilling som lærer og kirkesanger som ønskes besatt med en yngre fotballspiller". Men nedenfor sto det en tilføyelse : ps. Stillingen er alt besatt.
Området rundt avdelingen for salg og servering var attraktiv for unge poder med økonomisk sans. Ikke alle som hadde kjøpt drikkevarer brydde seg om å gå tilbake å få igjen pant. Flasker som sto igjen på bordene eller lå henslengt andre steder kunne gi inntekter for de yngste . Kameraten jeg var i følge med var 3 år eldre en meg. Det var nok derfor jeg fikk lov hjemmefra å være ute så seint. Han var kjapp nok til å nappe til seg flasker før eierne hadde forlatt bordet og fikk jo mange flere enn meg. Men en gang fant jeg ei som var både større og finere en de han hadde. Men da jeg satte den fra meg på bordet hos mannen med pengeskrinet bare skjøv han den fra seg. "Denne er nok ikke kjøpt her" sa han . Men kanskje oppdaget han skuffelsen i ansiktet mitt . "Jeg kan ta den allikevel "sa han og fisket opp noen mynter fra sin egen lomme . Dette har jeg aldri glemt . Det er vel få som kan oppnå mere en denne mannen gjorde ved å kjøpe ei tomflaske, merket med en rund ring med en V i midten.
Fyrverkeri hørte jo også med på Hagamarken og det ble sendt fra stillasset til den gamle skibakken.
Hagabakken var overtatt etter et tidligere lag som hette Udnes Skilag, men den ble utbygd videre av HIF. Av de som hoppet lengst der husker jeg spesielt Helge Lier. Ellers husker jeg Martin Strandli for stilen. Han sto nemlig helt fra toppen, over hoppet, ned underrennet og over evja så rett og strunk som en gardist.
En annen skihopper var smeden Hjalmar Olsen. Han ivret for at det måtte finnes et egnet sted for å bygge en større bakke.
En dag ble nok iveren for stor. Han gikk rett fra esse og ambolt, men glemte å legge fra seg slegga. Den hadde han i handa da han kom for å få med seg far min som kjentmann i Korsdalsfjellet. Det ble til at han fikk opplysning om hvor han burde gå og så trasket han videre etter de opplysningene.
Den turen ble opptakten til Rustadbakken . Det var en 60 meters bakke og det var ingen småbakke den gang . Internasjonalt kjente hoppere deltok i åpningsrennet.
Hjalmar Olsen ble, sammen med Per Heiberg som hadde støttet anlegget økonomisk, utnevnt til æresmedlemmer i HIF.
Jeg var mer interessert i langrenn enn hopp. Idealet var sjølsagt Hans Nordli . Han ble jo Norges første rikstrener, men jeg husker ham best fra han instruerte oss ungguttene på Haga.
Instruksjonsløypa startet på idrettsplassen og i nederste hjørne var den lagt tett inn til en lysstolpe. Hensikten var at vi skulle lære oss å passere hindringer uten tidsspille . Derfor måtte vi se oss for slik at vi kunne avpasse stavtakene slik at staven på siden mot stolpen kunne løftes bak ryggen og være klar til nytt tak umiddelbart etter passeringen . Hvert sekund teller og dette er et av triksene vi øvde på og som har brent seg fast i hukommelsen . Det minner kanskje litt om en hannhund som ser en stolpe, bortsett fra at det er bakbeinet den løfter.
Nå ble det jo ikke lenge vi kunne utnytte våre innøvde ferdigheter i konkurranser. Da krigen kom og nye makthavere ville ta hånd om idretten svarte den ordinære idrettsbevegelsen med boikott.
Bare en gang i krigstiden var ungdommer fra HIF samlet i full offentlighet.
En av HIF `s aktive medlemmer, Johan Nyslet, falt i kamp med tyskerne den 15 april 1940 ved Sander i Sør-Odal . Han ble først gravlagt på stedet, men senere overført til Klodsbodding kapell.
Da hans båre under begravelsen der ble ført fra kapellet til graven sto vi skulder ved skulder hele vegen som æresvakt. Det ble holdt gripende, og tiden tatt i betraktning også dristige, minnetaler av formannen i HIF, Martin Strandli og løytnant Karl Schei fra Årnes.
Schei, som også hadde mistet en sønn i krigen, ble sjef for Mil.org i Nes. Han ble arrestert 5 mai 1942 og henrettet den 8 september samme år på Trandum.
Når krigen var slutt og HIF kunne ta opp igjen sin vanlige virksomhet fristet jeg hybeltilværelse i Lillestrøm. Behovet for idrettslig utfoldelse ble det enklere å få dekket i Jernbanens Idrettslag der.
Ugreie arbeidsforhold og fritidssysler på andre felter gjør at jeg nok heller ikke senere har hatt stort å bidra med sjøl om jeg nok altid har regnet meg som HIF- gutt.
Nå falt det vel i min lodd å gå noen oppvarmingsrunder i kommunale organer før foreningen kunne sikres arealer til sitt nåværende stadionanlegg . Men det kan jo skyldes at jeg var den som hadde størst sjanse for ikke å bli regnet som inhabil .